Lesetid: 3 min.

Forrige uke ble så travel at det ikke ble verken blogging eller Facebook’ing. Det jeg derimot klarte, var muligens å slå opp igjen en gammel skade i høyre fot, hvilket jeg ikke setter videre pris på.

Da jeg var ungdom drev jeg med mye, jeg spilte fotball fem ganger i uka og sånt. Selvfølgelig følger det en del skader med det. Min verste skade var gjentatte overtråkk på høyre ankel, som til slutt førte til at ankelen ble helt slarkete og ustabil. Jeg tråkket over hele tiden, det var like vondt hver gang og det var ganske hemmende i min aktive livsstil. Jeg kunne i grunnen ikke bevege meg uten ymse ankelstøtter og stort forbruk av sportstape, for uten støtte så bare tråkket jeg over.

Operasjon

Til slutt ble jeg operert ved Volvat medisinske senter i Oslo. Det er ca 20 (!!) år siden. Uæææ. Hva har skjedd med tiden? Jeg husker det så godt…

Jeg husker riktignok ikke helt hvor lang rekovalens jeg hadde etter det, noen måneder sikkert. Seks uker på krykker var det i hvert fall, gips og det hele. Men etterpå har ankelen vært helt perfekt. Jeg tror jaggu den har vært bedre enn den var fra naturens side i utgangspunktet! Altså, sliter du med en slarkete ankel så ikke nøl med å ta en slik operasjon hvis du har mulighet. Det er virkelig bra prognose.

Så da jeg sist tirsdag gikk med Ibbo, på flatmark kan jeg nevne (jeg fatter og begriper ikke hvordan det kunne skje faktisk) så skjedde det for første gang siden operasjonen. Jeg tråkket kraftig over og selv om det er lenge siden sist, så husker kroppen ting godt.

Blekansikt

Den smerten der… I det det skjedde visste jeg godt hva jeg hadde i vente, så jeg satte meg bare rett ned. Man blir kvalm, det svartner for øynene, man kjenner hvordan blodet trekker seg langt inn i kroppen så man skjønner at hvis noen ser på meg nå, så er jeg likblek. Smerten i foten er så intens at det ikke eksisterer noe annet akkurat da. Jeg klarte ikke annet enn å sitte helt stille og bare lide, mens Ibbo nok stusset litt på hva jeg drev med. Han hadde vært veldig flink rett før det skjedde, så han hadde en leke i munnen. Det var nok like greit, for da var han opptatt med sitt.

Det er ekstremt vondt i noen minutter, det der med overtråkk. Så slipper den verste smerten taket litt (i hvert fall når det ikke er brudd) og man kan såvidt begynne å puste igjen. Da tankene begynte å slippe til, var det eneste som sto i hodet på meg «f*** hvorfor kunne det ikke vært venstre fot» og «hva har jeg gjort nå».

Foten har vært så bra og jeg lever fortsatt et veldig fysisk aktivt liv. Jeg ønsker absolutt ikke å få tilbake det gamle problemet der, selv om man kanskje skulle tro at en latsabb setter pris på å sitte i ro med beinet høyt.

Jeg har ingen naturlige leddbånd i min høyre ankel, alle de var revet over og helt borte i følge kirurgen som var inni der. Så det som er der nå, er noe de har satt inn og jeg vet ikke hvordan det håndterer en ny skade.

Førstehjelp ved overtråkk: RICE-metoden

Jeg kom meg etter hvert på beina og hinket til bilen så jeg kunne få satt inn Ibbo. Deretter var det å sitte med beinet høyt og legge på is og stram støttebandasje. Jeg var tilfeldigvis sammen med noen som har mer oppdatert kunnskap enn meg når det gjelder overtråkk (jeg har tross alt ikke tenkt på det på 20 år og er åpenbart helt utdatert) og de kunne fortelle at is og trykk er viktig, i tillegg til å heve skadestedet. Is og heving husket jeg men det med trykk var nytt for meg. Derfor ble det satt på en særdeles stram støttebandasje, akkurat på grensa stram til at foten ikke dovnet bort. Ja, den dovnet ikke helt bort i hvert fall. Spetakkelet gjorde ganske vondt, men skulle sitte på en stund. RICE-metoden kalles det visst. Jeg som trodde ris var en matrett! Hva man lærer!

Foten ble absolutt stor og klumpete etterpå, men jeg tror risen forebygget det aller verste. Det gikk en stund før blødningen (som jeg håpet at ikke var der i det hele tatt, da det er et dårlig tegn) kom til syne. Men den snek seg fram dagen etter, så noe er revet over inni der.

Jaja. Man kan pådra seg værre helsetilstander og skader, så dette skal ordne seg uansett hvordan det har gått. Nå har jeg tatt røntgen og sett på mine gamle skruer, bildene sier meg overhodet ingenting. Men sånn ser altså ankelen min ut i dag:

Jeg har vært særdeles heldig og fått time hos min gamle kirurg på torsdag i neste uke, i følge Volvat var ikke det noen selvfølge da han er ganske opptatt. Jeg ble bedt om å ordne røntgenbilder og ta med til ham. Han vet forhåpentligvis hva som er gjort der inne, kanskje har de til og med journalen fortsatt. Jeg håper han kan si noe om hvordan dette har gått med den gamle operasjonen.

Fram til torsdag er det ankelstøtter (føler meg ung igjen!) og tape. Jeg ser at det har kommet mye fint på markedet siden jeg drev med dette, nå får man ankelstøtter til pensko og skogsturer og det meste. Så her er det bare å handle gadgets til foten! Nye sko trenger jeg og, for jeg går i noe slarkete greier som støtter dårlig. Med andre ord; aldri så galt at det ikke er godt for noe!! Nå har jeg en god unnskyldning for å kjøpe utstyr.

Vi trente i forigårs og Stein Morten er flink til å finne gode løsninger hvis man har vondt et sted, så vi fikk virkelig kjørt oss bra i slynga! Ingen belastning på foten. Jeg derimot kjenner at hele overkroppen har vært med på trening, for jeg er støl overalt bortsett fra i beina. En skade skal ikke komme i veien for at man får trent! Det er bare å jobbe rundt det.

 

2 kommentarer »

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s