Mestringsfølelsen

Nå bryter jeg min helt nye tradisjon med «treningstorsdag». I dag er det nemlig tvillingtirsdag og jeg har allerede postet ett innlegg – det er maks antall innlegg jeg har gitt meg selv lov til å poste hver dag. Stakkars følgere som blir teppebombet i mailen sin. Unnskyld meg, jeg har egentlig innført regler for slikt. Det skal ikke bli en vane.

Men dette er hele poenget med å skrive om trening, for misforstå meg rett og ikke til forkleinelse for fitnessbloggerne der ute – men andre folks trening bryr meg egentlig midt i ryggen. De ser veldig flotte og veltrente ut, spiser sunt og er gode forbilder – og det er så langt unna meg at jeg får ikke sagt det. Jeg er lat og ofte litt uinspirert. Jeg er glad i honning, sjokolade og vin. Salat spiser jeg for samvittighetens skyld.

Så hvorfor skriver jeg da om trening?

Fordi jeg har lyst til å vise alle andre normale folk hva som kreves for å komme i litt bedre form. Ikke toppidrettsutøver, ikke fitnessblogger – bare føle seg littegranne bedre.

I dag begynte jeg å kjenne at det hjelper. 

Jeg er ute med Ibbo på sparkesykkel eller ski veldig ofte, jeg liker det godt. Jeg har holdt på med det hele senhøsten og vinteren, så han er i grei nok form. Han traver avgårde (skal helst ikke galoppere for mye) med samme hastighet og vi tar samme rute hver gang. Han er stabil, så tiden vi bruker på runden vår handler om hvor mye jeg klarer å hjelpe til. Jeg sparker for å hjelpe ham og i de bratteste/ lengste oppoverbakkene går eller løper jeg ved siden av.

IMG_4040
Ibbo får kong etter tur. Det vet han godt, så han er ekstra motivert den siste biten.

I dag løp jeg opp alle bakkene for første gang på mange måneder. Jeg trengte ikke å gå. Det sved i lårene, det gjør det alltid – men det lot seg gjøre. Det meldte seg plutselig et ekstra gir, et ekstra overskuddslager, en ressurs jeg ikke har kjent på lenge. Det er i det øyeblikket man begynner å få noe igjen for treningen.

Når man for første gang kjenner det ekstra giret melde seg, når man klarer noe man ikke klarte før – da blir man rett og slett litt høy på endorfiner altså. Hvis du aldri har opplevd det før, aldri kommet deg over den tøffe første kneika og kjent det øyeblikket, så har du faktisk gått glipp av noe. Det er naturens egen rus – helt lovlig, helt ufarlig og med kun gode konsekvenser.

Dette er første gang treningen har gitt meg noe annet enn blodslit og vonde muskler siden vi startet opp for snart tre uker siden, men smak litt på antallet treningsøkter som skulle til: en-to-tre-fire-fem.

Husker du den mestringsfølelsen jeg snakket om, som ikke var å finne i mils omkrets de første gangene?

Fem økter så var den der.

Hva venter du på?

2 kommentarer om “Mestringsfølelsen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s