Med hund i skiløypa

Jeg er glad i å gå på ski med hund og jeg er veldig opptatt av at vi ikke skal være til bry for andre. Siden det nå er februar og det mange steder er gode skiforhold, synes jeg det er et passende tidspunkt å dele noen tanker om opptreden med hund i skiløypa.

Jeg leser en god del kommentarfelt (forsøker å holde pølsefingrene unna tastaturet selv) og blir til tider lettere sjokkert over hva folk skriver når det kommer til skiløyper. Er ikke ski Norges nasjonale fritidssyssel om vinteren? Kan man ikke gå så langt som til å kalle det Norges nasjonalsport, noe nesten alle driver med i større eller mindre grad? Jeg trodde i hvert fall det. I mitt hode burde skiløypene derfor være for alle, enten du er god eller mindre god, stor eller liten, med eller uten hund eller kanskje til og med på beina. Hver vinter leser jeg sinte kommentarer om bruken av skiløyper og hver sommer er de sinte på sykkel. Det er stadig noe å la seg opprøre over. I år leste jeg et innlegg som virkelig fascinerte meg, da en som kjører ut løyper mente det burde være forbudt å skøyte.. Skøyting er sist jeg sjekket en populær skiteknikk – skal man altså ikke kunne skøyte fordi det ødelegger løypa? Jeg lurte på om jeg leste riktig, helt til jeg så at kommunen hadde gitt vedkommende munnkurv så da var jeg vel ikke den eneste som reagerte på det utsagnet.

IMG_0883
Vi tar oss selvfølgelig tid til litt livsnyting før det braker løs. Det er ikke bare de tobeinte som skal nyte hverdagen.

Jeg skjønner at man ikke trenger å rave rundt i helt nyoppkjørte skiløyper men la de få sette seg litt først. De som kjører opp er gjerne ute sent på kvelden, om natten eller tidlig på morgenen, så ofte går det av seg selv. Men når løypa så får satt seg synes jeg faktisk det grenser til smålig å ønske noen vekk derfra. Jeg kjenner for eksempel folk som ikke går på ski, men som gjerne kunne tenke seg å nyte en skogstur til fots om vinteren også. Er skogen forbeholdt skiløpere fordi det er snø der? Nei, er min klare holdning. Er du profesjonell skiløper på Marit Bjørgen- nivå så trener du vel på idrettsarena sammen med laget ditt og der kan vi daffe holde oss unna. Er du en av flere som tror du er Marit Bjørgen eller Petter Northug (ja, før de begge la opp såklart) så har jeg nok ikke all verdens sympati – du må nesten dele godene i vår felles natur med andre. Men noen hensyn går det an å ta, hvilket i grunnen bør regnes som en selvfølge. Går du til fots, så trenger du kanskje ikke plante apostlenes hester midt i selve klassisk-sporet. Gå på siden der det er mulig. Følg med i nedoverbakke og gi plass til de som kommer i stor fart bakfra. Du som er på beina flytter deg lettere enn de som kommer på ski. Enkelt.

Der det er hjerterom er det husrom og så videre, det bør gjelde i løypa og.

Når det kommer til hund, er dette et tema som engasjerer mange. Noen skriver at hundens labber lager hull i løypa mens andre irriterer seg over ekskrementer. Så har vi skrekkhistoriene der hund og eier er på hver sin side av en bred skiløype, med en særdeles effektiv snubletråd imellom seg. I en litt ukontrollerbar nedoverbakke med full fart kan de ende med å rive stort og smått overende. Det kan vi vel alle være enige om at ikke er noe særlig. Fruen og Hercules kjørte det trikset på meg en gang, hvilket resulterte i at mine bein ble dratt fort og brutalt rett opp i luften og resten av meg dundra i bakken.

Min mening er at hunder bør være velkomne i løypa, men at hundeeier har et stort ansvar for å ikke plage andre.

Luft hunden før tur

Jeg skrev i et tidligere innlegg om hundetrening at man sjeldent ser fasitsvar, men det finnes visse unntak: det er lurt å ĺufte hunden før skitur. Når jeg går på ski med hund, ønsker jeg å være til minst mulig bry for andre. Ekskrementer i løypa er særdeles ufint og jeg har full forståelse for de som irriterer seg over det. Jeg går gjerne ca et kvarter, han får gjort ordentlig fra seg og tiden det tar legger jeg inn i «tidsbudsjettet» for hele turen. Du må finne ut hvor lang tid din hund bruker på å tømme seg sånn noenlunde, så vet du hvor mange minutter du bør beregne. På luftetur får han lov til å snuse og skvette alt han vil, og jeg går til han leverer kabel med mindre han nettopp har gjort det et annet sted.

I tillegg har jeg alltid med meg hundeposer på skitur. Hvis han til tross for lufteturen bæsjer i løypa så vurderer jeg om det kan kastes langt til skogs der det ikke plager noen, eller om jeg rett og slett må plukke og bære. Jeg har flere poser med og kan ta en pose utenpå den første, slik at det er tryggere å feste det i kjørebeltet med en karabinkrok for eksempel. Da lønner det seg forresten mer enn noen gang å holde seg på beina. Men å la det ligge igjen i løypa eller synlig fra løypa, bør vi hundefolk la være med. Det er ulekkert å få hundebæsj under skiene eller i stavene – spesielt for oss med felleski…

Siden jeg har observert at mange hundefolk ikke plukker opp verken i løypene eller andre steder, kommer jeg tilbake til bruken av hundeposer i et eget innlegg. Jeg ser at posene ikke kommer med bruksanvisning fra butikken, så kanskje mange ikke skjønner hvordan de skal brukes. Jeg skal fikse en sånn bruksanvisning litt senere. Når det er sagt, så synes jeg ikke man trenger å plukke opp hvis man er på snaufjellet eller langt til skogs. Det handler om å plukke opp i boligfelt, langs gangveier, definitivt i skiløypa, og andre steder der mange andre går. Litt sunn fornuft, så er mye gjort. De fleste er vel enige om at hundebæsj overalt er ekkelt. Hundeeiers ansvar – min hund, min bæsj.

Lær hunden å holde høyre

En hund kan lære høyre og venstre på kommando, men det er til en viss grad for viderekommende. Lederhundene som går i hundespann er eksempler på hunder som ofte kan det. Jeg er ikke så ambisiøs (selv om jeg har lyst på en liten sprek Husky-tispe som kunne inspirert den lugne Ibbo litt på tur) så jeg holder meg til å lære hunden høyre. I all hundetrening er det viktig å være konsekvent, og min metode har vært å stoppe opp hvis han ikke går der jeg vil. Veien videre er via høyrekjøring: hvis hunden vil fremover så foregår det på høyre side. Ellers blir vi stående her…

I skiløypa er det slitsomt å stoppe hele tiden, så jeg har hovedsakelig hatt innlæringen på kickbike og på vanlig fottur. Dette kan du nemlig gjøre hvor som helst, for eksempel på de daglige lufteturene du går uansett. Går du på en gangvei, så sørg for at hunden går på høyre side foran deg. Skjærer den over, si «nei», stopp opp og få hunden tilbake til høyre side. I det øyeblikk den er der vanker masse ros. «Bra, flink gutt/jente» og så går dere videre. De gangene jeg trener på dette, hjelper jeg hunden over mot høyre side av gangveien, stien, eller hva vi går på. Samtidig sier jeg «høyre», gjerne flere ganger. I det han går fremover på høyre side roser jeg alt hva jeg er god for. Han og hele skogen hører hvor flink han da er. Etter å ha gjort dette noen hunder ganger, begynte Ibbo å forstå at «høyre» betyr at han skal ha veikanten på sin høyre side. Perfekt har vi ikke fått det, men bra nok til at det fungerer på skitur der det er viktigst.

Vi kan ikke forvente at en hund forstår hva vi mener hvis vi ikke forteller det. Det kan føles litt tungt i begynnelsen, men etter hvert skjønner hunden hva du mener og det glir lettere. Du blir også vant til å gå der som en annen gærning og prate til hunden din. Hvis du ønsker å ha hunden med på ski eller sykkeltur (eller løping for den saks skyld, men der er det lettere å stoppe) så kan du med tiden nyte godt av dette, som er ganske lite innsats på dine hverdagslige turer. Det er selvfølgelig ikke alltid mulig å gå til høyre der man lufter, så her handler det om å gjøre det beste ut av det og trene høyrekjøring når man kan. Målet er at hunden skal forstå kommandoen «høyre», og søke høyre veikant når du sier det.

 

IMG_0538
«HØYREEEEEE HØYREEEE – sånn ja! Braaaa!! Du er suuuuuperflink!!!!! FOR EN HUND! FORENHUND!!! Wohooooooo» – ljomer det i skogen. «Tack så mycket».

Hvis vi er på skitur nå og Ibbo skjærer over til midten av løypa, forteller jeg ham at det er feil. Så forteller jeg ham hvor han skal (til «høyre» for den som enda ikke har fått med seg det) og hvis han ikke hører på meg må vi stoppe. Det kan være kjedelig for da mister man farten sin, men det er verdt det. Det skjer sjeldnere og sjeldnere. I noen typer skiløyper går ikke dette av ulike grunner. Da sier det seg selv at man ikke får gjort det på denne måten, men det kan være greit å ha noen tanker om hvilken side av skiløypa hunden er på så – langt det lar seg gjøre.

For øvrig så sier Lars Monsen at han roper og skriker diverse skryt til hundene sine når de jobber foran ham i spannet. Han forteller dem vitser og snakker med dem hele tiden underveis i løpet. Hvis han står der som en annen daff latsabb, sier han, hvorfor skal de da gidde å jobbe for ham? Dette har jeg adoptert og hele verden får med seg hvor flink Ibbo er når vi går på ski.

Passeringer

Noen er så flinke til å trene hund at de kan stole på at hunden ikke går bort til folk eller andre hunder. Jeg er ikke det. Ibbo bryr seg ikke nevneverdig om andre, men jeg er ikke inni hodet hans så jeg vet ikke når en annen skiløper eller firbeint plutselig utstråler noe som gjør at han mener det skal hilses i fart. Derfor tar jeg ham alltid inntil meg når vi gjør passeringer. Fordi han som regel går til høyre, drar jeg med innpå og holder ham i kort line eller direkte i selen. Da får han ofte opp farten på grunn av hans behov for å være først, så det bidrar til at passeringer som regel går helt sømløst. Jeg huker meg ned så jeg beholder balansen (ja, jeg har tryna i forsøket noen ganger), og så skryter jeg vilt og hemningsløst av ham mens han drar meg forbi de vi skal passere. Hvis han viser tegn til interesse, får han høre meget klart og tydelig at den tanken som nå vokser i hodet hans er feil. Jeg sørger alltid for at jeg er mellom ham og det interessante, slik at jeg fungerer som menneskelig buffer og hindrer ham ytterligere.

Hvis vi skal passere noen som går i samme retning som oss er det litt mer komplisert, særlig hvis de har hund og vi har tatt dem igjen. Som regel finner vi hundeeiere ut av hvordan vi gjør det oss imellom, og det viktigste er at vi begge er klar over hverandre. Å nærme seg en annen hundeeier som snikende ullteppe er ikke spesielt fornuftig. Passering av folk som går i samme retning som oss uten hund, gjør jeg hvis mulig på steder med god plass, eventuelt går jeg og Ibbo ut i dyp snø, ellers må jeg kanskje vente til det er bedre plass. Jeg har også noen ganger valgt å stoppe opp og ta hunden i kort line på venstre (ingen regel uten unntak osv) side, hvis motgående spor er ledig. Da fører jeg ham fysisk over på venstre side selv, så han ikke trenger å lure på hvor han skal. Det har ikke forvirret ham i forhold til hans vanlige høyrekjøring.

Jeg mener at når jeg går med stor hund som trekker, så er det jeg som må ta hensyn til andre. Kanskje må jeg ofre farten min eller stoppe opp, kanskje må jeg vasse i snø til knærne. Jeg har gjort begge deler.

Lære å trekke

Noen hunder er naturlige trekkhunder som må lære å begrense seg heller enn å inspireres til trekking. Ibbo er litt midt i mellom, så for min del har jeg brukt noe tid på å få ham til å fungere som det skitrekket en latsabb som meg setter pris på. Jeg skiller mellom halsbånd og trekksele, da det i teorien skal være mulig. En hund kan lære at den får trekke i sele men ikke i halsbånd. Dette har jeg i grunnen aldri lykkes med, og det bryr meg heller ikke nevneverdig, men jeg fortsetter liksom å skille på det likevel da. Selv om ikke jeg lykkes, kan jo du ha i bakhodet at det skal være mulig. Halsbånd blir arbeidssignal for å gå pent, sele er til trekking. Dette blir komplisert for de som bruker sele hele tiden selvfølgelig. Men som jeg tidligere har sagt; du må finne ut hva som funker på din hund, og det kan godt hende du får dette systemet til å fungere utmerket med din firbeinte venn.

Jeg synes at innlæring er lettere å gjøre på sykkel eller til fots. På ski er man hakket mer vaklevoren og det er deilig at det er litt kontroll på galskapen før man prøver seg i løypa. Selv bruker jeg kickbike om sommeren og ski om vinteren, så innlæring foregikk på kickbike. En sykkel kan også helt fint brukes. Metoden jeg brukte var at Ibbo måtte trekke for å komme framover. Igjen dette trikset – veien fremover foregår med strak line. Så fort det var slakk på lina, bremset jeg opp. Hvis han også bremset så stoppet vi også sto vi der, pal. De fleste hunder synes det er kjedelig, inkludert svensken. «Kom igjen» sa jeg, litt uten å tenke over det. Dermed har det blitt min kommando for gi gass. I det øyeblikk han beveget seg framover så det ble strekk i lina igjen, kom allskens godord og ros. Jeg sparer ikke på stemmebåndene, så han må ha følt på full oppbacking fra den ivrige eier der bak på sykkel. Hvis han dristet seg til å gi på litt ekstra fikk han enda mer skryt, og ved å sparke/tråkke selv fikk han hjelp og større fart. Etterhvert sa jeg «kom igjen» når han stoppet, og da begynte han å dra igjen. Det tok en del tid å lære ham dette, så man må ikke gi opp. Jeg var inspirert av tanken på en hund som kan dra meg på ski – og sykkeltur slik at naturopplevelser kan nytes med minimal egeninnsats. Det skal sies at jeg i den senere tid har blitt såpass inspirert av hele greia, at jeg nå for tiden legger ned en god del innsats selv også. Det skal også nevnes at det i grunnen slett ikke er latskap å gå med hund i løypa, det er faktisk en god del jobb – men det er skikkelig moro! Jeg har hatt en tendens til å være både sliten og gjennomsvett etter turer med Ibbo, men det faktum at han trekker meg gjør at jeg kommer meg opp av sofaen og over dørstokkmila.

Husk også at dette er krevende fysisk aktivitet for hunden din! Den må akkurat som deg, få anledning til å trene seg opp. Begynn med kortere turer, så kan du øke lengde og belastning etterhvert. Hunder kan få belastningsskader i likhet med oss.

IMG_0500
Full stopp… «Kom igjen!»

Tid og sted for turen

Vi som går på ski med hund må av og til vurdere om det er riktig tid og sted for en slik tur. Er du midt i tjukkeste Oslo-marka en søndag i strålende solskinn, kan du kanskje vurdere hvorvidt akkurat du og din hund passer der. Jeg går ofte etter at det er mørkt og benytter meg da av hodelykt. Det er koselig å gå i mørket, og gjerne færre folk ute. Jeg velger også de løypene som kanskje ikke er aller mest overbefolket. Jo flere mennesker, jo mer komplisert blir det.

Jeg går inn på hva slags utstyr man bør bruke til snørekjøring i neste innlegg. Jeg prøver å få lagt ut det i løpet av dagen, da utstyrsvalg kan ha en del å si for skituren.

Jeg kan ikke få sagt det ofte nok: dette er mine erfaringer og meninger med denne hunden. Bruk det som inspirasjon og se hva du kan få til med din hund. Let etter kurs og instruktører som kan hjelpe deg å nå dine hverdagsmål med pelsdotten! Det er virkelig verdt det.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s